Aa bo i Kayamandi er ikke som aa bo paa Gulset. Aa gaa paa butikken i Kayamandi er ikke som aa gaa paa Pers hjemme. Skal det vaere et kyllingbein kanskje?
Naar jeg gaar til skolen i Kayamandi hilser vi paa hverandre vi voksne. "Molo, sisi!", "Morning!". Det er soeppel overalt i Kayamandi. Overalt unntatt i containerne. Menneskene her ser tydeligvis ingen grunn til aa ikke kaste fra seg ting paa bakken. Naar jeg gaar til skolen i Kayamandi leter hundene etter godbiter blant soeppelet, ja, hvis de ikke allerede har lagt seg. For paa dagen sover alle hundene i Kayamandi. Hvor som helst. De smaa barna loeper mot meg paa morgenen. Noen roper "Longo! Longo!" - Hvitt menneske! Hvitt menneske! Saa vil de at jeg skal baere dem, og jeg loefter villig, men bare en, kan ikke staa der hele dagen. Da smiler de med sine allerede raatne tenner.
Aa gaa paa skole i Kayamandi er veldig annerledes fra aa gaa paa skole hjemme i Norge. Dagen begynner man med aa synge og be. Alle elevene gjoer det i skolegaarden. Saa gaar de hver til sitt. Antall elever i hver klasse er mellom foerti og femti. Er du riktig uheldig, er det ikke nok stoler til alle, og da maa du pent noedt til aa legge sekken paa gulvet og sette deg paa den. Med et saa hoeyt elevantall i klassen maa man skrike og braake for aa bli sett av laereren, og det foerer til en del skrik og braak for aa si det saann. Men, man maa passe seg saa man ikke skriker for hoeyt, for da blir du straffet. Da er det bare aa rekke fram haandflaten, knokene, hodet eller stumpen alt etter hvilken metode laereren bestemmer seg for aa bruke.
Naar skoledagen er over kommer de smaa barna loepende igjen. "Longo! Longo!". Hundene sover.
Arbeidsdagen er over og jeg kan gjoere hva jeg vil. Jeg gaar gjerne til byen. Mennesker snur seg i bilene for aa se om de har sett riktig naar de suser forbi. En hvit jente paa denne kanten av byen? En hvit jente som gaar ned fra Kayamandi? Jeg gaar paa internettkafe og til vaskeriet for aa vaske klaer, paa kino og paa Pick n Pay for aa kjoepe noe snacks. Saa gaar jeg hjem igjen mens folk kikker rart. Hvorfor gaar en hvit jente den veien? Mama Zulu varmer maten i mikroboelgeovnen, og saa spiser vi.
Aa legge seg i Kayamandi er stort sett det samme som aa legge seg hjemme paa Gulset, ja kanskje helt det samme bortsett fra lydene. Naar jeg legger meg i Kayamandi hoerer jeg bjeffing og hundekrangler. Da har nemlig hundene staatt opp. The dark belongs to the dogs, sier de. Vinden uler, og ser jeg godt etter kan jeg se gardinene flagre. Det trekker faelt, huset mitt er kaldt og jeg fryser ofte paa taerne. Ikke sjelden har jeg tenkt paa hvor godt elevene mine hoerer vinden i sine skurhus, og hvor kalde de maa vaere. Jeg bor faktisk i et ordentlig hus.
Og saa sovner jeg og vaakner opp til en ny dag i Kayamandi. Naar jeg gaar til skolen, sover hundene igjen, og barna kommer loepende. Longo! Longo!
